Lik dette:

Jeg feiret nettopp 7 år som fallskjermhopper (startet 13.10.2002).  Ikke uten en del motgang for å si det sånn. For å gjøre historien kort: Jeg har alltid klart å skade meg på alt jeg har drevet med, håndball, fotball og fallskjermhopping. En rekke skader og operasjoner, først og fremst i knærne, nådde nye høyder det siste året. De som kjenner meg vet hva jeg snakker om. Er du interessert, kan du få den lange, kjedelige historien en annen gang. Det er ikke viktig her. Jeg viller heller snakke litt om veien tilbake og om det å få tilbake troen på at ting ordner seg. Det er riktig, jeg skal nå skryte hemningsløst av meg selv – det synes jeg at jeg har fortjent!

Jeg har aldri vært alvorlig skadd, slappe kneskåler og småbrudd her og der har aldri drept noen. Men når smellene kommer gang på gang, til tross for at jeg nok kan betegnes som veldig forsiktig og konservativ (litt pingle egentlig), tærer på motivasjonen og troen på seg selv. Så sent som i sommer var faktisk tanken på å slutte å hoppe fallskjerm svært så dominerende. Men hva skulle jeg drive med da? Hva kan erstatte det å kaste seg ut av fly? Det var bare å bite sammen tennene – igjen.

Slutten av sommerferien ble et vendepunkt. Vinn eller forsvinn. Enten kommer jeg meg skikkelig i form, ellers er det kroken på døra og fallskjerm til salgs! Målsetning: Å bli betydelig sterkere i muskler som forebygger kneskader, samt å komme meg under 80 kg. Harde mål, med tanke på at jeg ikke har vært under 80 kg på snart 10 år.

Så, hvordan går det nå?

Vi nærmer oss slutten av oktober 2009. Jeg kan med glede fortelle at de siste tre helgene kun har dreid seg om fallskjermhopping. Uten skader. Troen på at dette går bra er tilbake. Jeg storkoser meg i lufta! De mange timene hos fysioterapeut, på spinningsykkel, i knebøystativ eller i skogen har gitt resultater. Vekta peker også i riktig retning (snart 10 kg lettere siden sommerferien). Mye takket være et bedre kosthold,  noe jeg satser på å skrive mer om her senere (mat er hobby nr 2). Men jobben er langt fra over. Jeg kommer til å fortsette å trene for å nå stadig nye mål. Kanskje ikke målbare for noen andre enn meg selv, men det driter jeg i.

Motivasjonen til å kunne fortsette å nyte fallskjermhoppingen har overgått frykten for å mislykkes. Avkoblingen og mestringsfølelsen et vellykket fallskjermhopp gir er ubeskrivelig. Den vil jeg rett og slett ikke være foruten.

Til jul reiser vi til Skydive Spain i Sevilla på to ukers hoppeferie. It’s good to be back!

Kristian, C-72659, 441 hopp.

Twitter: kaaslund